* S T J E R N E T E L L E R *

Sannsynligvis er jeg en trendspotter. Spesielt når det gjelder interiør. Eventuelt en som bare bommer helt på alle trender og moter. Da kjæresten min og jeg som unge studenter kjøpte vår første leilighet, slo vi oss på minimalismen. Perfekt stil for dem som ikke har så mange ting. Som dem som kommer rett fra ungdomsrommet. Vi fjernet lag på lag med tapeter og malte alt lyst. Rev opp gulvbelegg og la nytt gulv. Bladde og bladde i svigermor sine interiørblader, og fant gode og dårlige ideer. Spanderte på oss det fjonge glossye magasinet Wallpaper, og pyntet med det i stuen. Fikk det helt for oss at omtrent alt som ikke var hvitt, skulle være stål. Til og med den rødbrune oppvaskmaskinen vi fikk med på kjøpet, fikk seg en omgang med sprayboksen.
Problemet var bare at duppedingser i stål, det fantes knapt.
Det var i såfall bare i knalldyre designbutikker i Danmark, helt uoppnåelig for oss, særlig før internettbutikkenes tid. Kjøkkenredskaper, såpekopper, lamper, sukkerskåler, bakeboller, bossbøtter, alt var en kamp å få tak i. Vi har fremdeles et bladstativ, i stål selvsagt, som nesten henger på veggen på trass. Det ble nemlig med oss hjem fra sykkeltur i Danmark. Alle som har vært på sykkeltur over flere dager, vet at det ikke er noen spøk å drasse rundt på for mye. På en sykkel. Til og med antall undikker som skal få bli med på tur vurderes jo nøye. Så det bladstativet vil nok følge oss livet ut. Nå er Wallpaper riktignok byttet ut med barnebøker.
Stilig skulle det være, og det betydde altså stål eller sølvfarget for oss. Vi har aldri angret på det. Messing og gull får fremdeles andre ta seg av. Det var bare liksom ikke så kult lenger når det to år senere dukket opp stålting overalt! Det som vi hadde brukt en evighet av tid på å lete etter, spinke og spare til, overtalt surebutikkdamer til å ta inn, det fantes plutselig overalt. Til og med på Nille. Baksiden av å være trendspotter er hard og brutal.

Vi har fremdeles hvit Ikeasofa, kaffekanne i stål og kjærlighet for det minimalistiske og enkle, og vi har på nytt funnet fram hvitmalingen. Denne gangen er det vår nyinnkjøpte hytte fra åttitallet som har fått gjennomgå. Alt treverk er blitt hvitt, og tregulvene lysegrå. Det er landliv-idyll med nystekt brød hver eneste dag, blåbær,pannekaker og lubne barneføtter i gresset.
Og kampen mot den perfekte dorullholder. i tre. Gjerne hvitmalt. Ikke for romantisk og shabby chicete. Ikke i stål, ikke med sugepropper, ikke i plast, ikke i keramikk. Ikke med et rom til en ekstradorull under. Ikke med en fugl til pynt.

Bare trehvit, funksjonell og enkel. Litt sånn Bakkebygrenda og Lønnebergetfølelse. Klin umulig å oppdrive. Men om en sånn to års tid kommer det altså til å flomme over av hvitmalte dorullholdere. Antakeligvis også på NiIle. I mellomtiden vurderer jeg å bruke et gammelt dørhåndtak. Ser i grunn ikke den store forskjellen. Dorullholdere er oppskrytte, og ganske så stygge når man først begynner å tenke etter.

“Litt mer PA i monitor, takk!” En legendarisk kommentar fra en overivrig musikerkone, som spratt opp på scenen og lånte mikrofonen på en lydsjekk. Bare sånn på gøy. For alle andre som heller ikke er helt inne i lydteknikervokabularet, så er det omtrent en like klønete formulering som om en kirurgkone skulle svinse litt med skalpellen og si: “Litt mer blod på plasteret, takk!” Eller en tannlegekone: “ Litt mer tannlegestoler i munnen, takk! “

Selv etter å ha vært musikerkone i minst ti år, kan man altså gå på en slik smell, og deretter bli ledd av i årevis. Her har hun backet opp sin kjære musikermann og reklamert for musikken hans i alle tenkelige medier, møtt opp hundrevis av konserter, vasket t-skjortene hans, lyttet til endeløse diskusjoner om ubrukelige managere og plateselskap, innforstått seg med at kontrabass er en fin ting å ha i stuen (selv om det da bare ble plass til en to-seter), lært seg hva man kan gjøre og ikke gjøre eller si og ikke si før en viktig opptreden (live-tv er definitivt det verste, nye låter gir også løs mage). Tålmodig har hun stått opp med barna lørdagsmorgen, så far får sove ut etter nok en bandøving som endte med noen øl, smisket og sagt at han er minst like ung og fin som da debutplaten kom ut, at han kler viker, rynker, bart og en ekstra hake, pugget tekster, blåst opp ballonger og bakt de deiligste kaker til releasepartyet. Alt det slitet, alle de årene. Den eneste takken hun får er den samme slitte gamle kommentaren og latteren slengt i trynet. Igjen og igjen og igjen. Number Seven Deli er klar for en ny runde. Kjære bassistkonebeib, håper du i det minste har fått navnet ditt i coveret. Sånn til slutt så tar jeg gjerne med litt mer PA i monitor, takk! Høhø.

De aller fleste foreldre er skikkelig stolte av barnet sitt. Det er selvsagt det vakreste og mest bedårende som finnes. Det behersker raskt det ene kunststykket etter det andre. Smile, gulpe, hikke, rape, klappe, stabbe, danse, og etter et års tid eller to, prate litt. I alle fall bable noe som de aller nærmeste fansene forstår hva betyr. Man skryter og oppmuntrer og gjør alt man kan for at barnet skal få god selvfølelse og ha troen på seg selv. “Å, kor flink du er! Spist opp alt sammen?! Tegnet en krussedullsau?!” Jeg er intet unntak. Jeg elsker mine barn av hele mitt hjerte, og prøver å øse ut av skryt innimellom småkjeftingen.”Nei, ikke hånden nedi bleien! Nei, ikke tømme koppen! Nei, ikke tegne med tusj på bordet!Å så flink å tørke opp igjen!” Kjærligheten blir heldigvis behørlig gjengjeldt av små lubne blautaskithender som vil leie meg, uendelig tilgang på snottete susser, en tusseluss eller andre dyrebare gaver. Som her hin dagen; en nyvasket bæsj.

Du har kanskje sett henne på NRK Super. Den tøffe damen med den rare pønkete hårfrisyren, ring i nesen og de lange tynne beina. Hun som kan se superskummel ut i det ene sekundet, og som en nydelig supermodell rett etterpå. Og nå også altså her som en Stjernetellerfigur! Heidi Marie driver ikke bare med barne tv, hun er nemlig også låtskriver, artist og plateselskapsdirektør, og 16. mars kommer hennes splitter nye album ” I want to go”. Da er det jo på sin plass med en grattis-tegning! Singelen Blind kan du allerede høre på wimp her

Heidi Marie har gitt ut to soloalbum tidligere, og på låten Sirens fikk jeg være med å synge litt også. Jeg har ikke hørt det nye albumet, men er det noe jeg vet så er det at denne syngedamen er helt spesiell. Hun gjør alt med hjertet, er verdens snilleste og koseligste, og er allerede en stor stjerne som bør regnes med! Men litt skummel er hun også. Gi henne en stor kopp te med melk, og plutselig danser hun de villeste og kreisikuleste Madonna-dansene!

“Joda. Alle farger er fine.”sukker jeg stille. “Nei, det synes ikke jeg. Jeg liker IKKE brun og svart. Liker du ikke lyserosa en gang, mamma?” sukker Anna oppgitt. “Joda, lyserosa er ganske fint. Jeg synes bare ikke at alt trenger å være rosa hele tiden. Det kan bli litt mye” sier jeg og ser på den rosa topp-til-tå-kledde jenten min. “Jeg eeelsker rosa, mamma. Hvorfor går du nesten aldri med rosa mamma? Du burde pynte deg litt mer, mamma, sånn som jeg gjør. Gå litt mere med kjole, sånn som jeg gjør. Jeg går med kjole nesten hver dag. Eller skjørt.”

“Ja, jeg vet det prinsessen min. Er ikke denne t-skjorten min fin da? Den er gammelrosa.”prøver jeg og smiler. “GAMMEL rosa?! Nehei, det er den ikke.” Anna sukker oppgitt. “Mamma, den der er faktisk brun!”

En av mine ungdomshelter William Hut har kommet med nytt album. Det heter The Gathering og du finner det blant annet her på WIMP. William synger også duett med meg på låten Stjerneteller og den gamle Ephemerasangen Diamonds in the sand. Den snille karen med den fine stemmen er også akkurat blitt tobarnspappa, og for det synes jeg han fortjente en rockawilly-stjernetegning.

Min gode barndoms- og voksenvenninne Ingvild Nielsen har omsider fått utgitt sin første barnebok. Det har hun virkelig fortjent nemlig! Hun har alltid vært knallandes flink til å skrive , og endelig gjorde hun noe mer med det. Boken heter “Borte vekk!” og er en morsom rote- og letebok for barn og voksne. Dette måtte jo feires med en ny sang! Så da jeg fikk utfordringen om å lage en liten låt til boken, måtte jeg jo selvsagt slå til. Borte vekk-sangen kan lastes ned fra Itunes, Wimp med flere, og en liten sniklytt kan du få her Anna 4 år debuterer også som syngedame på låten, og det var en stolt liten jente som fikk bli med mamma i studio. Så stolt var hun at hun at hun  måtte pynte seg med kjole og hvite besøkssko.” Borte vekk” er spilt inn i Tinnitus studio i Bergen sammen med supre Bjarte Ludvigsen, Jens Kristian Rimau og Anders Bjelland. Hvis du hører godt etter kan du til og med høre forfatteren selv kore littegranne også!

Han er ikke tung, han er min bror.

Fin sang også. Hør den her.

“The hard-knock life!” Fin sang, forresten. Har du Spotifykan du høre den her.

Helt siden jeg var liten og hadde detektivklubb sammen med noen klassekamerater, har jeg likt å spionere. Eller “luske på”, som vi kalte det. Den gangen noterte vi skumle observasjoner med hemmelig skrift i små notatbøker. Hvem som var kjæreste med hvem, hvem som kjørte inn og ut av parkeringsplassen, hvem som gikk på tur med hunden og andre viktigheter. Jeg blir fremdeles  påminnet den artige historien om da jeg kom heseblesende og rødkinnet inn på kjøkkenet hjemme og fortalte at “vi lusker på Roger og Eiriken, men de vet ikke det, fordi de tror de lusker på oss, men så er det egentlig vi som lusker på dem, bare at de ikke vet det!” Mesterdetektiv. Definitivt.

På sydenferier har jeg mang en gang moret meg med å se på fremmede folk fra terrassen. Dikte opp halve livet til Aleineleifen. Han som sitter ved et bord i hotellbaren, og nyter en øl og en spaghetti med kjøttsaus. Han som nok har reist pling alene til Kreta, og ikke har noen med seg som passer på at han smører seg med solkrem. Som derfor blir rødere og rødere for hver dag som går, og som på kveld 11 er blitt provoserendes brun og lite skallet. Blitt skikkelig kjent med bandet som spiller hver kveld er han også, og dessverre sluppet opp for de rene skjortene som sikkert moren strøk for ham før han dro. Uansett, i dag slo jeg til igjen. Med kamera. Fra min egen altan. Sjekk denne banden her da!

Eller er det et band kanskje? På vei til en aldri så liten spillejobb? Trillemafiaen tuller man ikke med. Så herfra får du dikte selv. Jeg synes det var skummelt nok å snikfotografere. Kunne jaggu ha vært Ingerlise, Jannicke og meg om et par år dette her, vi har jo sagt at vi/ Ephemera aldri skal gi oss. I´ll be happy, grateful, aware!