- S T J E R N E T E L L E R -

Leser på bloggen til Blafre at de har “så lyst til å lage en nydelig, liten nattasang-CD, og vil at leserne skal komme med forslag til godnattsanger som bør være med.“De lager jo sengetøy, så skjønner forsåvidt koblingen.
Gjesp, det er jo bare sååå 2009 !

Hadde jeg og symaskinen bare vært litt bedre kompiser skulle jeg jaggu laget sengetøy til godnattsangplaten min Stjerneteller jeg også! Enn så lenge får det holde med en skisse på denne minisengen. En matchende vekkerklokke skulle i alle fall vært med i kolleksjonen.

Blafre er jo kanskje best kjent for sine fine 70-tallsinspirerte bokser , så hadde jeg vært dem ville jeg slått på stortrommen og laget en cd-boks med det samme. Hihi.

På NRK Super sine nettsider har de noe som heter Fiskoteket hvor du kan stemme på den sangen du synes er finest. Her er “Godnatt” fra Stjernetelleralbumet mitt med. Så om du synes den er finest, eller bare vil være litt snill og grei, blir jeg unasett veldig glad om du stemmer på “Godnatt”. Følg denne linken for å komme til Fiskoteket.

(Bildet er tatt av Dyveke S. Nilssen)

Ellen Sand har laget en egen vårkolleksjon inspirert av tegningene som er i coveret til godnattplaten min “Stjerneteller”. Anna og jeg har allerede fått hver vår, og de er superfine. Knalldeilige å ha på seg! Sjekk ut den splitter nye kolleksjonen hennes her

(Det øverste bildet er lånt fra websiden til Ellen Sand.)

Jenteband, syngedamer, kassegitardamer. Det finnes utallige herlige beskrivelser av flinke piker/damer som lager og synger ordentlig fin musikk. Slike som tørr å være seg selv, uten å bli alt for eplekjekke, skumle og kreisie på scenen, på plate og i media. Slike som som regel må tåle å høre musikken sin omtalt av anmeldelere som smoothier, sommerfugler, tyggis, og sommerbriser, selv om de kanskje selv synes den er mer som en ekte gusjegrønn og brunstripet gamlistapet, smultringer og brennevin. Men pytt. Slike damer lar seg ikke knekke. Lager bare fin gladtrist musikk. Med en stadig voksende tvillingmage, er jeg en elendig gitarist og komponist for tiden, så da får jeg heller ta til takke med å høre på spennende nye artister som norske Maria Due, som forresten blir omtalt som “Ephemeraaktig pop” av anmelderen i BT. Det er da noe det også! Tegningen over laget jeg mens jeg koste meg med låter som Last Song og Better Soon, sol inn vinduet, heftige spark i magen og et stort glass med te. Rock and roll!

Jeg innser at det finnes viktigere tema og problemer her i verden for tiden, men likevel er dette noe som til stadighet opptar meg. Klistremerker på frukt og grønnsaker. Når ble det liksom helt greit å bombadere epler, appelsiner, sitroner med slike idiotiske små reklamelapper?! Jeg vil aldeles ikke ha dem! Ikke er de mulig å spise, ikke er de lekre og ikke er de lett å få av heller. Jeg skulle gjerne hatt en alvorsprat med klistrelappkongen og hans bittesmå designere og påklistrere. Dere er ikke ønsket! Hvis jeg kjøper appelsiner synes jeg det bør være en selvfølge at det er 100% appelsin. Dersom dere har noe mer spennende info å komme med, er det feks et helt nytt  blandingsprodukt av lime, grapefrukt og mango forkledd som en appelsin det er snakk om, ja da er det kanskje på plass med et lite klistremerke. Jeg klarer godt å lese på plakater i butikken hvor frukten kommer fra, hvilken sort det er, og hva prisen er. Det tror jeg gamle damer med skrantende syn setter større pris på også. Jeg trenger faktisk ikke en egen lapp medf mini-info  på hver eneste drue for å få det med meg. Så gå å klistre et annet sted, la frukten være i fred.

Dersom jeg i dag ble bedt om å lage en liten kolleksjon med servietter til årest vårfest,hadde de nok ca slik ut. Selvsagt med matchende pledd, lyslykter og deilig eplemost til. Mmm.

“Har du to babyer i magen din, mamma? En til deg og en til meg?!” Jepp. Anna skal bli storesøster, og gleder seg glugg til å hjelpe med knapping, bleieskifting og smokking. Men det spørs om tvillingbrødrene som er ventet til våren noen gang kommer til å få navn. Pappaen synes nemlig han har ekstremt god humor og navnesmak, og har allerede annonsert at de må jo bare hete Hans Bror og Bror Hans. Eller Bror Hans og Hans Bror. Et latterlig forslag. Han synes ikke bare det er hysterisk morsomt. Han synes det er fint også! Så i frykt for at han gjør alvor av trusselen om å lage Facebookgruppe for dem som heier på BH og HB (herlige forkortelser også), for virkelig å overbevise meg hvor mange som synes det er kult, legger jeg ut et lite rop om taktisk navnehjelp og navnestøtte her.Om ikke annet for å vise at jeg også har hørt om internett! Navnediskusjonen her i huset er nemlig er så godt som død. Alt jeg foreslår når uansett ikke opp mot hans geniale navneforslag, som jeg dessverre verken under eller overhodet kan gå med på. Rosa Bleie, Trude Dyrearter, Brita Full, Even Tyrlig, var morsomt en gang i tiden. Nå gjør dem meg bare sur. Mere te Merete?!

Da er julen puttet tilbake i esker og bokser og stuet på loftet til neste år! For en liten jente på to år, var det veldig rart at vi skulle kjøpe et tre, ta det med oss inn i stuen og pynte det. Men veldig spennende og gøy også altså. Aldri har vel juletreet vårt vært så lokalt pyntet, helt nederst, på to tre greiner. I grunn det var litt søtt og sjarmerende, så sånn ble det. En blodseriøs jultrepyntekunstner på en knapp meter, skal man ikke tøyse for mye med. Dette med juletre ble om mulig enda rarere i går, da mammaen fant frem saks og avbiter og klippet i stykker juletreet og puttet det i peisen. Merkelige greier. Juleknusekuler og knusekopper som man nesten ikke får røre, er nok også på listen over rare ting her i verden, og er fasinerende for store og små damer.

Tidligere nevnte jeg at jeg drakk te av min favorittkopp (den til høyre på bildet), og jaggu var jeg ikke så heldig at jeg fikk meg en til til jul. Eller, dvs, jeg er ikke helt sikker på om det egentlig er en kopp, eller om det er en snopeskål, en telysskål, eller bare en nipsetingest med klinkekulebein. Fin er den uansett, og den gir et deilig streif av vår og sommer! Begge er laget av Rebecca Teigland, en kjempeflink kunstner fra Bergen. De finnes med ulike farger på klinkekulebeina, og kan blant annet kjøpes her

Ute er det minus 8 grader, så i dag er jobben til klinkekulasen i alle fall å være en breial og god tekopp.

Julen er en tid hvor alle følelser gjerne blir forsterket, både de fine og de triste. Da jeg var liten, var det tradisjon at Pappa og jeg dro avgårde på julaften og tente lys på graven til farmor og farfar. Et koselig og høytidelig avbrekk fra Disneyfilmer, julegodtspising og en juleformiddag som virket uendelig lang for en liten pike. Da var det synging av full hals i bilen, og historier fra gamle dager som jeg elsket å høre på.

(Bildet er fra av en av mine første julefeiringer)

I år som i fjor var det lyset på Pappa sin grav som ble tent julaften. Duften av deilig mannegodlukt, det smørblide julesmilet og den fine andrestemmen hans på “Deilig er jorden” mangler. Julen blir aldri som før, men den ble fin likevel! Det er vidunderlig å se en liten toåring fryde seg over alt det spennende og rare med julen, og grine og skjelve av skrekk av den skumle nissen (som ikke en gang kom inn i huset, så nifs var den.)

BTs videojournalist Charlotte Helleland har filmet sin mors kamp mot kreften gjennom flere år. Denne dokumentaren traff meg i alle fall midt i hjerteroten, trist og fin som den er, og jeg er imponert over at de har klart å filme gjennom sykdomsforløpet. Litt inhabil er jeg nok, siden jeg har laget to av låtene som er brukt i filmen, men jeg synes musikken passer veldig fint! Det er blant annet Ephemeras Happy, Grateful, Aware og sangen Min tapre engel fra Stjerneteller som er med.